Some reviews

September 30th, 2010 Phentrimine For Sale Zelnorm Generic Buy Cipro Online Motilium Without Prescription Antabuse No Prescription Lipitor For Sale Seroquel Generic Buy Synthroid Online Cymbalta Without Prescription Elavil No Prescription

Progressor.net:
“Salon des Refuses” is one of the finest albums of mental heavy music that I’ve heard this year. It brings together Black Metal and classic, genuine Prog-Metal along with some symphonic and jazz-influenced moves – sometimes all on one track, such as Full Fathom Five, Like the Ocean and Catharsis, the latter one of the two instrumentals present. The music is by and large original, but nonetheless, it reminds me to some extent of a cross between Dimmu Borgir’s “Puritanical Euphoric Misanthropia” and “Burnt Offerings” by Iced Earth with ‘elements’ of John Zorn’s “Epsissimus” and Abstrakt Algebra (i.e. Candlemass at its most symphonic) spicing the blend – effectively. Precisely composed, full of explosive melodies, each of these is an innovative piece that does really broaden the progressive black metal frontiers. Indeed, combining absolutely intense-and-heavy guitar work with symphonic arrangements and jazzy improvisations is a winning mixture, on all levels. The sax and clarinet leads play particularly a strong counterpart to the crushing guitar riffs, making for a really fresh sound. Froislie appears to be a chameleon rather than a typically black metal vocalist, and when Niklas Kvarforth joins him (which he does on most of the tracks) the men’s joint singing brings to mind the vocal palette of the aforementioned Iced Earth album, and is often almost as diverse King Diamond’s. The guitar lines are normally rapid and furious, whether Thomas Myrvold is alone at the fore or trading licks with one of the guest axemen, and the band’s use of odd rhythmic measures and dynamic soloing atop killer-heavy riffs can at times be as breathtaking as Voivod or Cynic. Darkness, Skjelvend av Angst, Open the Doors of Janus and Cold Void Messiah are all similar to the described compositions, albeit the jazzy component is either indistinct or completely absent. On the other hand, they are somewhat richer in symphonic colorations, the latter two pieces both featuring refined, Flamenco-style passages of acoustic guitar. On each of the shorter tracks, Existence, Into the Mincer and A Force of Nature, the band only occasionally enters – or rather touches – the symphonic realm, normally playing pure progressive Black Metal that, while pushing all the buttons (so to speak), still retains the vocal diversity found on the primary-style pieces. Finally, Electroution is a brief symphonic interlude, deploying no other instruments but keyboards – a string ensemble and piano, to be more precise.

Conclusion. One of the most significant values of “Salon des Refuses” is that the music does never fully fits into conventional black metal terrain, on either of its levels. This is a brilliant album in almost every way and, at least to my mind, is better than anything by the aforementioned Dimmu Borgir or Cradle Of Filth, let alone the non-progressive units of the genre. Top-20-2010

6/6

Big Takeover Magazine:
With some headbangers’ mission to take black metal back to its simple roots, it’s easy to forget what a creative form it can be. In Lingua Mortua’s second LP Salon is one example. With crunching power chords, frenetic drumming, and larynx-ripping snarls, there’s no mistaking to what genre the Norwegian combo belongs. But ILM also draws heavily from 70s progressive rock, with multiple movements within songs, creative use of woodwinds, and tons of analog synths and Mellotron. Clearly as enamored of King Crimson’s early work as with extreme metal pioneers Sigh and Emperor, composer/keyboardist/drummer Lars F. Froislie keeps chaos in check—nothing in these songs sounds out of control, no matter how frenzied. Cf. “Like the Ocean,” a textbook case of harmonious marriage between prog and black metal.

Atmospheric Magazine (Poland):
Debiutancka płyta norweskiego IN LINGUA MORTUA spadła na mnie jak bomba atomowa i rozniosła mój muzyczny świat w drobny mak. Długo (trzy lata) Lars kazał czekać na swoje drugie dzieło, ale taka to misterna robota. Wszystko musi być dopracowane w szczegółach, dojrzałe, doskonałe. I taki właśnie jest album „Salon Des Refusés”, którego tytuł z francuskiego znaczy coś deseń: wystawa odpadków (cóż za fantazja!:-)), a nad jego kształtem pracowało w sumie bodajże aż 14 osób (podstawowy skład grupy plus goście)! Wyjściowy styl IN LINGUA MORTUA pozostał niezmieniony, a raczej został rozwinięty. Zespół ten, na bazie związków chemicznych między skandynawskim black metalem a art rockiem z lat `70, tworzy prawdziwą, oryginalną, ekstremalną w wielu względach sztukę. Wzbogaceniu uległo brzmienia, aranżacje, a dotychczas wykorzystywane środki muzycznego wyrazu nabrały nowego wymiaru. Na przykład instrumenty, które po które kapela już wcześniej sięgała, na nowej płycie spełniają jeszcze inną, niebagatelną rolę. Przede wszystkim pojawia się zawrotny saksofon a`la COLLOSEUM (zagrał na nim Jorgen Munkeby z norweskiego SHINING - dość sporego objawienia na scenie jazz-metalowej, za sprawą krążka „Blackjazz”) oraz niesamowity flet, który zdecydowanie przywodzi na myśl wariacje Iona z JETHRO TULL (tutaj popisał się Ketil Einarsen z progresywnej grupy WHITE WILLOW). Dzięki nim niesamowicie dynamicznie i inaczej niż „zwykły” metal wypada kompozycja otwierająca płytę („Full Fathom Five”) i jest to naprawdę mocny wstęp, jeśli nie najbardziej zapadający w pamięć fragment „Salon Des Refusés”. Poza tym o ile cała gama syntezatorów i melotron jednoznacznie nawiązujący do dokonań KING CRIMSON to już norma w muzyce IN LINGUA MORTUA, o tyle nowością jest oryginalny bas Rickenbacker, perkusja Ludwig z roku 1974, minimoog, gitara akustyczna (w rękach Hallvarda Wennersberga Hagena z KVIST) itd. Zmienił się jeszcze wokal/ista. Tym razem we wszystkich utworach swojego głosu użyczył Niklas Kvarforth z kultowego, szwedzkiego SHINING. Efekt jest powalający. Maksimum emocji, dramatyzmu, a nawet histerii. Dodatkowo w jednej kompozycji („Skjelvende Av Angst”) „zastąpił” go Thebon z KEEP OF KALLESIN. A w kwestii tekstów – Lars inspiracje znajduje w wielu źródłach, głównie w literaturze i malarstwie (Nietzsche, Rubens, Pollock, Munch). Natomiast pod względem kompozycyjno-stylistycznym wydaje się, że „Salon Des Refusés” to ostrzejszy, szybszy album niż „Bellowing Sea – Racked By Tempest”. Utwory mają swój pazur i moc. Niektóre wzmocnienia zatracają się w nieokrzesaniu, są cholernie autentyczne, a brak płynności w niektórych momentach tylko wzmaga niepokój (sprawia wrażenie, że muza gubi się w nieporządku, jak np. w „Open The Doors Of Janus”) i trzeba przyznać, że takie nerwowe podniecenie ciągle towarzyszy odbiorcy podczas słuchania. A tempa oczywiście są zróżnicowane, więc napięcie nie spada ani na chwilę. Na krążku naturalnie znajdują się w pełni rozbudowane kompozycje, które mają progresywną strukturę, jednak pewnym novum dla IN LINGUA MORTUA są też takie utwory jak „Existence”, „Into The Mincer”, „A Force Of Nature”, czyli krótkie i konkretnie zaakcentowane blackowe akty. Przez „Salon Des Refuses” przewijają się również dwie instrumentalne miniaturki („Catharsis” i „Electrocution”), które spajają całość jeszcze innym klimatem i np. motywem wiolonczeli. Oczywiście na całej płycie obecne są starocrimsonowskie wpływy (motoryka, rytmika, „pochody”, brzmienie melotronu czy także saksofonu). „Salon Des Refusés” to naprawdę wielowątkowa pozycja dla wymagających i „otwartych” odbiorców, która totalnie zapiera dech w piersi. Pewnie określenie Larsa F. Froislie pionierem byłoby na wyrost, ale geniuszem i wizjonerem w swoim własnym muzycznym świecie, to on z pewnością jest. Ma facet talent:-). [Kasia]

6/6

www.metalstorm.net:
Unorthodox black metal is the immoral equivalent of having sex. A sudden flash of light and everything flows the way it shouldn’t; and that’s so goddamn positive in this case! Norway’s In Lingua Mortua managed to return during 2010 with their second full-length album, Salon Des Refusés, a work that will definitely whisper some tempting words during the first spin deep within your very own ornament of sound hedonism, your ears. The more the spins, the more the treasures you discover and everything takes its toll.

Apart from the main core of the band you will find a wide variety of guest musicians parading one after the other within the compositions and not only you will cherish the basic instrumentation, but you will have the chance to get gently bruised by the saxophone, the bass clarinet, the contrabass, the flute etc. In this pure frenzy of enveloped lunacy there’s nothing to expect, not even the unexpected. It’s all about structured surrealism, Salon Des Refusés is arty but non-compulsive, aggressive but with heavy doses of eloquent melody, a self-exploding paradox inside four walls. If one could refer to this work as something very specific then I’m pretty sure the only flowing image reminiscent to this experience is white water rafting, yes, take into concideration the unexpected changes in the flow of the waters that any time can lead you astray in various ways.

The guitar work is pure orgasm; so is the drumming/percussion! Once the album has conquered enough part of your drawn away brain you will find yourself in a whirlwind ranging from aggressive riffing and up-tempo rhythms with many varying breaks and techniques to jazz-driven, progressive, even 70s chilling passages you are unaware of the destination and from disharmonic acylum-infused melodies to more elegant soundscapes. Every single instrument partaking is essential in this mentally deranged activity, so are the demented howls, recites and whatever Lars Fredrik Frøislie, Niklas Kvarforth (Shining) and Thebon (Keep Of Kalessin) have to spit from their throats straight into the infinite womb of maneuvering universe!

In Lingua Mortua’s Salon Des Refusés is a throbbing pulsar waiting for the right time to ravage your consious and subconscious mind, feeling aroused already?

Performance:9
Songwriting:9
Originality:9
Production:9

www.heavymetal.no:
Velkommen til utstillingen av utskudd anno 2010.

In Lingua Mortua ensemblet teller 13 utstøtte som forsøker etter beste evne å formidle en forestilling fylt av forvirrende kompleksitet. Noe av forvirringen skyldes en stadig rotasjon av rollebesetningen. Nytt av i 2010 erNiklas Kvaforth som primus motor på vokalsiden mens Thebon er det store trekkplasteret underSkjelvende av Angst nummeret. Den kreative grunnstammen med Lars Fredrik Frøislie på autentiske vintage instrumenter som rickenbacker bass, Ludwig trommer, mellotron, chamberlin, hammond c3, minimoog, arp, clavinet, rhodes og så videre er fremdeles intakt.

Ellers skifter medlemmene jevnlig på instrumentene. Medlemmer fra rivaliserende sirkus som Ásmegin, Edezzma, norsk og svensk Shining, Urgehal, Jaga Jazzist, White Willow og flere kompletterer et lydbilde som konstant roterer rundt din oppfattelsesakse.

Salon des Refusés oppleves best med hodetelefoner. Da er man bedre rystet til å oppfatte små detaljer som lirker seg under hovedkomponentene i lydbildet. Små lyddetaljer fra eksempelvis mandolin, marimba, glockenspiel og bassklarinett kan lett forsvinne ut i det store intet om lytteren ikke er intenst fokusert på begivenhetenes gang. 70-talls prog, ekstremmetall og avant-garde strømningene er imidlertid sterkt balansert. Uavhengig av hvilken leir man befinner seg i vil man kanskje føle seg litt snytt. Mange vil nok ha foretrukket mer avant-garde galskap mens andre savner en mer dominerende vintage stil fra mellotronen. Atter andre kommer nok til å savne en mer isende norsk svartmetall atmosfære.

De 11 kapitelene på Salon des Refusés fremstår som mindre rå enn 2007 showet Bellowing Sea – Racked by Tempest. Et moderne tilsnitt og mer krevende eksperimentering er med på å opprette en særegen sound som virkelig kan døpes In Lingua Mortua. Elementer fra Ásmegin (sjekk ut det melodiøse og folkeaktige kompet på Existence ), Ihsahn , Emperor,norsk Shining og Cronian smeltes sammen til en særdeles dynamisk og progga affære.

Nøkkelordet i 2010 er en ytterst smakfull balansering av nevnte 3 grunnstammer. Jørgen Munkeby plager ikke vettet av lytteren når han først slipper til, Niklas er mer disiplinert og overbevisende enn til normalt og til slutt – men ikke endelig, registrerer man med glede Lars Fredriksstadige fasinasjon for filmusikk og jazz musikk. In Lingua Mortuafremstår som sært, originalt, krevende og et ytterst talentfull freakshow. Her slipper man først inn om ens sinn er mottakelig for flere inntrykk på en gang.

Stemningen er vekselvis uhyggelig, småskummel, livlig, dempet, aggressiv og det meste annet utenom glade og positive toner. Bedømmer man kun ut i fra gjennomføring, oppfinnsomhet, variasjon og grensesprengende dynamikk kan 10/10 fint forsvares. Tar vi hele pakken under ett er det rom for forbedringer. Et par korte overganger på rundt 1:30 i lengde er småirriterende mens de melodiske grunnlinjene fint kan heves et hakk eller to under et par av låtene på slutten av forestillingen. Vennligst bemerk deg likevel: Salon des Refusés er gjennomført proft utført til fingerspissene. Norsk ekstremmetall fra øverste hylle venter på deg!

9,5/10

dontcountonitreviews.blogspot.com:
In Lingua Mortua are a progressive/symphonic black metal band from Norway. The debut record that emerged back in 2007, “Bellowing Sea – Racked By Tempest,” exhibited some of the most forward thinking during that year for black metal. This is the follow-up record and has even more guest musicians on it that it’s predecessor did.
For those that don’t know, this is the brainchild Lars Fredrik Frøislie and this is his most experimental and progressive project. Being that he sites everything from old school death and black metal metal (Entombed, Mayhem, Burzum) to jazz (Miles Davis) to electronic (Amon Tobin, Massive Attack) as influences, you can imagine how diverse an album this is. All of those influences manage to find their way into the eleven songs on this record.
As mentioned above, there are a lot of guests on this record, and I’m not exaggerating, there are a LOT. Vocals are handled by Nefas himself along with Thebon (Keep of Kalessin) and Niklas Kvarforth (Shining, Swe.). There are also about a dozen more including Jørgen Munkeby (Shining, Nor.) on saxophone and clarinet, Jacob Holm-Lupo (White Willows) on guitar and bass, and Ketil Einarsen (Jaga Jazzist) on flute, just to name a few. I’ll just come out and say that there are more than a few moments on this record where you can just get lost in everything that’s going on.
It becomes quite hard to pull on song from another on here, as this record is so dense and progressively avant-garde, maybe a new genre(?!), that every song, whether it be the short two minute long A Force of Nature or the epic eight minute Like The Ocean, sounds epic in their own right. The flow to every song, and with as much going on in a single song as there is, not one song on this album ever felt too long. Having said that, most of this record is blistering and intense, there aren’t very many moments where things slow down, hear Open The Doors of Janus for one of those moments.
The production on this record has to be complimented for it’s pristine clarity, everything can be heard. This is a very dense record, you’ll have black metal band playing with symphonic keyboards, saxophones, and weird electronic glitches going on all at once and they can all be heard quite well, listen to the opener Full Fathom Five. While this is most certainly not a squeaky clean, polished record, it’s clear that everything is heard while still making it sound like a black metal record, a modern one that is.
Overall, this is a very unique record that showcases multiple styles within a single record and manages to not make it sound forced. For how impenetrable this record is, it still manages to pull of several good tracks with some catchy parts. If you like experimental or progressive music this is something you’ll have to hear this year, prove how much of a good listener you are and listen to this.
Overall Score: 8.5

www.seaoftranquility.org:
Salon Des Refuses is one of the most intriguing black metal albums you’ll likely hear in quite some time. Why, you might ask? Well, let’s take into consideration the following:
• Does is contain saxophone? Check!
• Does it contain female vocals? Check!
• Does it contain Mellotron? Check!
• Does it contain flute? Check!
• Does it contain acoustic guitar? Check!
• Does it contain clarinet? Check!
• Does it contain all the traditional black metal elements, like screaming vocals, wild drum blasts, ambience, atmosphere, and raging guitar riffs? Check!
• And lastly, does it contain a healthy amount of prog, doom, jazz, and folk influences as well? Check!

So, what does this all have to do with black metal anyway? Well for one, In Lingua Mortua are from Scandinavia and its members also happen to be in bands such as Shining, Keep of Kalessin, and Urgehal, all well known acts on the underground black metal scene. Throw in the fact that some of the band are also members of prog acts White Willow and Wobbler, and you have quite an eclectic mix of styles coming together, which is readily apparent when you hit the play button to begin listening to Salon Des Refuses.
From the opening moments of “Full Fathom Five”, it’s like a head on collision between Mayhem, King Crimson, Magma, Univers Zero, Celtic Frost, Burzum, and Miles Davis, as crushing riffs, wild drum blasts, jazzy sax, ominous Mellotron, and psychotic vocal screams all battle for supremacy. Despite the chaos, it all works quite well together. This is not traditional black metal by any means, but avant-garde & progressive black metal of the highest order. Check out the furious “Like the Ocean”, an impressive piece with raging rasps and frantic blast beats providing the metal, while squonking sax and huge beds of Mellotron add in the jazz and prog element. “Into the Mincer” is nearly two minutes of snarling, ferocious black metal, and the creepy “Open the Doors of Janus” allows doomy riffs and plenty of atmosphere into the equation. It’s hard to ignore the anguished screams, crushing riffs, and proggy keyboards of the mind blowing closer ” Cold Void Messiah”, a track that shows the band putting all their influences together and really coming up with something fascinating yet totally unsettling. Great use of Mellotron here!
With over a dozen musicians taking part in Salon Des Refuses, you can he sure that what you’ll hear on this CD is varied and crosses multiple genres. If you have the patience to give it a try, chances are the avant-garde nature of this album will blow you away.

4/5

www.babyblaue-seiten.de:
In Lingua Mortua? In einer toten Sprache? Nein, ich kann kein Latein… aber diese Übersetzung, so sie denn richtig ist, würde schon zu diesem Werk, diesem Projekt passen.
Lars Fredrik Frøislie schien ja eigentlich ein netter Kerl zu sein… okay, ein bisschen verschroben in seinem Tastenwahn (wir erinnern uns: Beim Erfassen des ersten Wobbler-Albums scheiterte Kollege Udo beim Eintragen aller von Frøislie benutzten Tasteninstrumente), aber er machte doch sehr nette, zumeist melodische Musik aus der Ecke Retroprog. Zum Beispiel eben mit Wobbler, mit White Willow oder beim Opium Cartel. Aber Frøislie scheint auch eine dunkle Seite zu haben. Düstere Abgründe, Seelenqualen, Albträume… dies alles verarbeitet er in seinem Projekt In Lingua Mortua, das er schon seit 1999 betreibt und das mit „Salon des Refusés“ sein zweites Album vorlegt.
Lars Fredrik Frøislie spielt hier ziemlich viel selbst, neben diversen Tasteninstrumenten auch meistens Schlagzeug, aber auch Gitarre und Bass und er ‘singt’ sogar hin und wieder. Daneben gibt es einen ganz Schwung an musikalischen Gästen, die vor allem Gitarren bedienen (allen voran White Willow-Kumpel Jacob Holm Lupo), aber auch zum Beispiel Jørgen Munkeby (von den norwegischen Shining) lässt sein Saxophon erklingen. Die meisten Titel „singt“ Niklas Kvarforth (von den schwedischen Shining) ein. Leider lässt Ketil Vestrum Einarsen (Ex-Jaga Jazzist, auch als Gast bei Wobbler aktiv) sein manisches Flötenspiel nur im ersten Track ertönen.
„Salon des Refusés“ ist eine Stilübung in einer Art düsterem, wütendem Progressive Black Metal. Hartes Gitarrenriffing, peitschendes, knüppelndes Drumming, hingekotzter Gesang, nur im Hintergrund vernehmbarer Bass bestimmen das Klangbild. Hin und wieder schält sich ein Helden-Gitarrensolo aus dem Chaos. Eigenwillige Akzente setzt Frøislie selbst, wenn er flirrende Keyboardläufe und wehende Mellotronchöre ins Krachgewitter schickt. Mit Hilfe des Mellotrons lässt Frøislie dann auch schon mal Streicher erklingen. Kurze ruhige Passagen lassen den Hörer durchschnaufen, dann gibt es wieder Gedonner voll auf die Zwölf. Als eine Mischung aus Opeth und Shining (Norwegen) könnte man das hier gebotene vielleicht beschreiben.
Die Musik auf „Salon des Refusés“ ist zwar hart und heftig – sehr melodieverliebte Prog-Fans nehmen lieber mal Abstand -, aber bei allem Kick Ass-Faktor durchaus nachvollziehbar und interessant. Was den Genuss schwierig macht ist der Gesang zwischen Grunzen, Growlen und Röcheln, den man entweder mögen oder doch wenigstens akzeptieren muss. Musikalisch ist das zweite Werk von In Lingua Mortua durchaus ein Meisterwerk sehr düsteren Avant-Metals, welches ich nicht immer ertragen kann, aber wenn, dann hat es beinahe eine reinigende Wirkung. Gerade der Opener „Full Fathom Five“, das epische „Like The Ocean“ und das fast schon hymnische „Cold Void Messiah“ sind dunkle Diamanten von beeindruckender, schroffer Schönheit. Nur der ‘Gesang’, der macht’s mir sehr, sehr schwer.

11/15

streetswebzine.com:
Når disse ordene leses har undertegnede forkastet ørtenhundre utkast med panegyrisk lovprising hvor jeg har prøvd å beskrive på en forklarende måte hvorfor In Lingua Mortua har kreert det perfekte Black Metal-album. Da sannheten endelig demret (at det var rimelig umulig å oversette nesegrus og stum beundring til skriftens rike) gikk det en liten faen i meg og det var med høystemt mine at innrømmelsen ble formulert slik: de skal rett og slett overgå seg selv neste gang. Da må de ha litt å gå på og hvis de allerede har oppnådd perfeksjon, ja, da er situasjonen mer enn kinkig. Å skulle introdusere hele bandet og deres meritter ville ha tatt altfor mye plass (og oppmerksomhet!), så vi nøyer oss med å nevne at Lars Fredrik Frøislie, komponisten og hjernen bak ILM, har funnet de perfekte samarbeidspartnere til å fullbyrde sin visjon. Til å begynne med skal jeg glatt innrømme at jeg hadde forventet et enda mer avantgarde og outret snitt på materialet og dermed – idiotisk nok – var det et hint av skuffelse og resignasjon i kropp og sjel de første rundene. Hurtigspol så frem et par uker og pipa har fått en annen lyd. Javel, så var materialet noe svartere (ikke lyrisk dog) enn forventet, men hvordan i all verden det endte opp med å være negativt i starten må fuglene vite. Det er likevel mer enn en håndfull krumspring i hver enkelt låt, med en progressiv forståelse og tilnærming som bare er søkende musikere forunt å besitte. Og bare for å ha nevnt det også (mens det fortsatt sitter i hukommelsen), materialet godeste Frøislie har kreert får frem det beste i alle musikerne han har fått hjelp av. Ihsahn har allerede benyttet seg av Jørgen Munkeby på sin siste skive, men det er først her at saksofonisten er i symbiose med musikken. Ellers virker det mest til å være lov i ILM lydunivers og det er det all grunn til å være takknemlig for! For å si det på en annen måte: alt det debuten ikke var, det er «Salon des refusés». Det er ingen vits i å si seg uenig at dette er en sammesmelting av 90-talls Black Metal, 70-talls Prog, grøssermusikk og avant-rock. Avslutningsvis fyrer vi av med en lett og tabloid vinkling: «King Crimson goes Black Metal».

9/10

bt.no:
Lars Fredrik Frøislie, mest kjent fra Wobbler og arbeidet i Xploding plastiX, har fått med seg folk fra Urgehal, Keep of Kalessin, Jaga Jazzist, Shining (både det norske og det svenske bandet) og flere til. Det sier seg selv at dette er en overveldende opplevelse.
In Lingua Mortua blander symfonisk svartmetall, 70-talls progrock og beksvart thrash ‚n’ roll, ispedd saksofon, bassklarinett og annet knask. Albumet har et klart og tilgjengelig lydbilde som trengs når for eksempel klarinett og saksofon får sprette over en hissig overgang. En del av fyllet og melodiene bringer tankene i retning 1920-1940-talls film noir, noe som gir det hele et nesten nostalgisk preg, og de atonale innslagene over seige riff gir en annerledes lytteropplevelse. «Salon Des Refusés» er en stemningsrik samling låter som stadig endrer karakter. Likevel blir det aldri så progressivt av det blir videre krevende for et noenlunde trenet øre. Det er kanskje det eneste aberet.
5/6

universitas.no:
Blackjazz, om du lurte, er den usannsynlige kombinasjonen av jazz og svartmetall.
Strengt tatt redefineres ikke formatet her, men innføringen av instrumenter som saksofon og fløyte tilføyer noe annerledes og spennende i en sjanger som for mange kan virke overveldende for utenforstående.
Salon Des Refuses (SDR) er vel verdt å få med seg. Siden In Lingua Mortua fletter inn elementer fra klassisk rock og jazz, er de ikke bare et mer tilnærmelig svartmetallband, men de har også fokusert på å gjøre SDR til en gjennomført musikalsk opplevelse.
Som i den glimrende «Catharsis», der vi hører den trege, taktfaste lyden av kirkeklokker, en hjemsøkende klarinett, sildrende regnvær; lyder som danner livlige, minneverdige bilder som varer.
Vær klar over at SDR er et veldig seriøst verk, av et veldig seriøst band. Seriøst som i totalt blottet for den humoren og selvironien du finner i grupper som Kvelertak. Det er den typen album du setter på rett før du snitter håndleddene med en gammel blikkboks mens du stirrer forlorent inn i baderomspeilet på sakte vei inn i etterlivet, for å sette det litt på spissen.
En fløyte her og der gjør ikke platen verken «banebrytende» eller for den saks skyld særlig «jazzete», men det endrer ikke at dette rett og slett er dritgod metall!

www.ragazzi-music.de:
Die progressive Musikkultur durchläuft stets aufs Neue ihre Erneuerung durch das Ausprobieren vielfältiger Experimente. In Lingua Mortua sprechen im Shining-Nachgang schon vom Blackjazz-Genre. Progressive Rock, Black Metal und Jazz-Typica werden wie Atomteilchen aufeinander geschossen und gehen eine aggressive, explosive Mischung ein, die Ausdruck, Kraft und Energie genug für ein paar Alben hat.
Die Songs sind laut. Die maschinengewehrartigen Gitarrenattacken, brutal hart und düster gebrüht, werden vom brachialen Schlagzeugsound unterstützt, der heftig und komplex trommelt, dabei stets auf fetten Groove setzt und in Begleitung des Basses für deftigste Tieflage sorgt, die Genrefreunden allerfeinstens gefallen wird.
Genreüblich ist der Informationsüberfluss. Nicht nur, dass viele Instrumente viel Sound bauen, nicht nur die metallische Lautstärke und rhythmische Brutalität, auch die soliden Soli und harmonischen Melodieübungen setzen sich ins Feld und lassen sich vom schweren Sound darüber nicht verwischen. Im Gewittersturm eines Songs kann es passieren, dass ein Saxophon sich mit hoher Anstrengungsbereitschaft ins Geschehen schmeißt und ein fast John Zorn – artiges Solo rotzt. Im Untergrund schwelgt das verblüffend ruhige Mellotron, was den Songs Raumtiefe und Lyrik gibt – und den Unterschied zu “normalen” Blackmetal-Bands, die zudem nicht so komplex komponieren. Die Sangeskunst strebt aus dem Hardcore-Erbe hervor, düster gepresster Schreigesang kratzt die Texte in die Songs.
In aller stürmischen Brachialität gibt es echte Lyrik – nachdenkliche Passagen, exklusive Melodiearbeit, hinreißende Intros, wunderschöne Soli, die sich dem wuchtigen Gewitter nicht ganz entziehen können und wieder vom Donnergebrüll eingefangen werden. Insgesamt überfordert der deftige Sound wohl jeden an progressiver Musik interessierten Hörer, der Metalhärte nicht erforschen mag. Mit üblichem Prog Metal hat “Salon des Refusés” im Übrigen nichts zu tun. Die skandinavische Mannschaft an den Instrumenten hat technisch brillante Arbeit geleistet, die Songs sind dynamisch und lebhaft, virtuos und in aller Aggressivität und Lautstärke nachvollziehbar harmonisch und melancholisch. Aus wohl nicht völlig sich unterscheidenden und gleicher Inspiration erliegenden Lagern kommen die Musiker des Bandprojektes: Wobbler, White Willow, Shining, Thunderbolt, Urgehal, Ásmegin, Xploding Plastix, Angst Skvadron, Finn Corea, Jaga Jazzist, Motorpsycho, Kvist. Die Texte der 11 kunstvollen Songexperimente orientieren sich an Nietzsche, Pollock, Munch und Rubens, die Nennung des direkten musikalischen Einflusses legt weite Fundamente: King Crimson, Univers Zero, Yes, Magma, Miles Davis, Goblin, Kraftwerk, Led Zeppelin, Black Sabbath, Darkthrone, Burzum, Santiago De Murcia, Mussorgsky, Ligeti – weitere.
Da sind große Ideen gewachsen, die Kraft und Saft haben. Eine Reflektion auf den wachsenden Mainstream in der progressiven Musikkultur, der sich sträubt, eingängig und niedlich zu sein, dafür mit enormer Energie und stürmischem Krach an das Nervenkostüm geht.
Meisterhaft!

www.musicwaves.fr:
Trondr Nefas est un musicien étonnant. Stakhanoviste effréné qu’un seul groupe ne saurait contenter, il développe avec Urgehal, Vulture Lord ou encore Beastcraft (pour ne citer que quelques uns des projets qui l’occupent), une vision orthodoxe de l’art noir, puissante et primitive. Mais loin de certains Ayatollahs qui estiment que le genre ne doit surtout pas évoluer et donc se contenter de suivre le dogme, il n’a pas peur non plus d’utiliser le Black Metal comme un laboratoire ouvert sur toutes sortes d’expériences et de mariages à priori improbables.

Malgré la proximité qu’il noue avec Angst Skvadron, son propre vaisseau spatial vers les étoiles progressives et psychédéliques, In Lingua Mortua, que le musicien habite avec sa guitare et (parfois) son chant râpeux, se présente avant tout comme le joujou de son compère dans Endezzma et Angst Skvadron, le multi-instrumentiste Lars Frederik Frøislie, également boss du label Termo Records qui publie d’ailleurs cette seconde exploration, produite et mixée par ses soins.

Trois ans après l’intéressant Bellowing Sea – Racked By Tempest, Salon des refusésrepousse encore plus loin les barrières et, ce faisant, brise franchement les carcans qui corsètent encore (bien trop) le genre. A un substrat très Black, fait de voix de gargouilles, de riffs pollués (presque burzumiens lors des premières et ultimes mesures de « Cold Void Messiah », rampante plainte terminale) et d’atmosphères sinistres et froides comme une nuit d’hiver, In Lingua Mortua n’hésite pas à greffer des notes de Mellotron hantées digne du King Crimson des années 70 (« Open the Doors of Janus »), du Mini Moog, de la clarinette (?) voire même du saxophone (comme sur le furieux « Full Fathom Five » notamment).

Rien ne fait peur à ces téméraires du son, épris de liberté artistique et qui démontrent avec panache que le Metal noir n’est pas forcément qu’une chapelle figée dans ses propres codes. « Darkness » et « Like the Ocean », pour ne citer que deux exemples, ont ainsi quelque chose de voyages hallucinants d’une démesure baroque qui traversent des territoires à la géographie accidentée.

Si les Norvégiens ne sont pas les premiers à tenter de (re)travailler le genre, de le sculpter comme une roche malléable, de lui injecter des influences progressives seventies (on pense notamment à Enslaved), eux réussissent la gageure de ne jamais mettre leur brutalité en jachère, à l‘image de la saillie rustre et courte “Into the Mincer”. Bien au contraire, leurs compositions, empilements très denses de strates multiples, sont irriguées par un fluide vicieux qui leur confère une décrépitude obscure et infinie.

Animé par une poignée d’invités de luxe dont les chanteurs Kvarforth (Shining) et Thebon (Keep Of Kalessin), Salon des Refusés déroule un menu extrêmement riche, que balisent deux pistes instrumentales (le foisonnant « Catharsis » et « Electrocution », aux teintes sombres et orchestrales), capable autant de rebuter ceux qui préfèrent davantage de simplicité que de séduire au contraire les amateurs de figures progressives que n’effraient ni les bouillons de culture ni la violence de modelés saignants. Les intégristes se pinceront le nez mais les Norvégiens pourraient bien toucher un public plus large.
——
Album exceptionnel qui exhibe une nouvelle fois le talent et la versatilité de la scène norvégienne, enterrée plus d’une fois par le passé et qui propose toutefois régulièrement des albums de haut, voire de très haut niveau, comme celui-ci.
Un black metal riche, progressif dans l’âme, gravement déjanté tout en demeurant d’une noirceur ne laissant aucun doute quant à son appartenance au genre précédemment cité...

Une très belle surprise qu’il serait regrettable de refuser !

8/10

www.progressive-area.com:
Créé en 1999 par Lars Fredrik Frøislie, IN LINGUA MORTUA connait mésaventures sur mésaventures avant de pouvoir enfin sortir un album en 2007, puis «Salon des Refusés» en 2009. Sur ce second opus, des guests de SHINING ont apporté toute leur malignité et leur savoir-faire. Le résultat de cette collaboration : un black metal de folie au sens propre comme au sens figuré.
Disons le d’emblée, «Salon des Refusés» est un pur chef-d’œuvre ! Il met en scène une violence jouissive, parfaitement maitrisée et encadrée par des lignes mélodiques extrêmement soignées. La double pédale vous envoie ses uppercuts à un rythme infernal. Les guitares se font sales et emportent avec elles toute la fureur des screams de Lars. Jusque là, c’est du classique. Un bon vieux black metal propre et technique. Oui mais voilà, viennent alors le mellotron, le saxophone, la clarinette, le clavier. On obtient ce grain de folie qu’EPHEL DUATH ne renierait pas. IN LINGUA MORTUA parvient à fondre des instruments a priori étrangers au black classique, dans des structures progressives et mélodiques. Le tout sans blasphèmes : «Salon des Refusés» est un album de black metal jusqu’au bout des ongles ! Les compositions progressives et mélodiques qui s’intègrent naturellement à l’agressivité ambiante subliment la trame musicale commune qui en devient alors exceptionnelle.
IN LINGUA MORTUA fait preuve d’une imagination féconde tout en conservant les fondamentaux du black. Sous le nom pas vraiment original du groupe se cache un style, un univers, une signature musicale profondément unique. La longueur de certaines pistes est un indice : près de 8 minutes pour l’excellent «Like the Ocean». Largement suffisant pour conserver efficacité et puissance, tout en permettant la maturation d’une inspiration artistique au summum. On ne se lasse jamais. La structure évolue selon les compositions. Varié et percutant «Salon des Refusés» est un joyau d’inventivité.
Voilà un album / pas de géant dans l’univers du black ! Avec «Salon des Refusés», IN LINGUA MORTUA innove avec brio. Quand la technique et le savoir faire rencontrent l’émulsion créatrice, l’inspiration, nait alors la grâce tout simplement. On est loin du black qu’on jouait dans les caves à l’époque de MAYHEM, loin également des orchestrations pompeuses du BM ultramélodique et tout public, voici un black metal… DE LUXE !

http://www.metallus.it:
Nonostante il pregiudizio comune l’area estrema legata radicalmente al black metal è da sempre una fucina inesaurabile di talenti musicali che va ben oltre l’ostentazione del minimalismo sonoro di facciata. Ennesima riprova di tale polimorfismo artistico l’abbiamo incontrando una band come gli In Lingua Mortua; si tratta infatti di un progetto che prende spunto dalla frangia più progressiva e avantgardista della scena, proponendo una mistura avvolgente di black, sperimentalismo rivolto al jazz/noise, sinfonie dark e riferimenti prog. La mente dietro a tale “mostruosità” è Lars Fredrik Frøislie (Endezmma, Angst Skvadron), un abile e non fortunato musicista norvegese che dopo anni di gavetta e contrattempi sembra essere finalmente riuscito a dare continuità discografica a una band che certo non ha ricevuto fino ad ora l’attenzione meritata.

La presenza in formazione di un altro artista accostabile all’estremo come Trondr Nefas (Urgehal, Angst Skvadron) potrebbe garantire una certa visibilità in quel settore, ma gli In Lingua Mortua vanno ben oltre e sfondano decisamente i confini di normale catalogazione, per inoltrarsi in territori ancora poco esplorati. “Salon Des Refusés” arriva infatti a seguito del misconosciuto ma estroso “Bellowing Sea – Racked by Tempest” di cui può essere definito senza troppo sforzo un’evoluzione naturale.

L’uso non marginale di strumenti come sax, flauto e violino non è cosa che si sente tutti i giorni in campo metal, ma soprattutto non è così comune trovare un’armonia d’insieme in grado di espremire al meglio tutte le sfaccettature di uno stile tanto variegato. La band ha invece miracolosamente trovato il giusto equilibrio e le proporzioni perfette, riuscendo così a confezionare brani sempre dinamici e ricchi di emotività.

La furia pagana tipica del viking metal rimane comunque un’influenza rintracciabile (la formazione è tra l’altro completata da Marius Glenn Olaussen e Raymond Håkenrud dei folk/black Asmegin), così come alcuni arrangiamenti sinfonici fanno chiaro riferimento alla scena norvegese del black più progressivo (certi Vintersorg, In The Woods, Arcturus, Solefald). Ma gli In Lingua Mortua non sono solo un’altra band da aggiungere alla lista, hanno al contrario trovato una via diversa per esprimersi, ritagliandosi così un posto di diritto al fianco delle citate grandi band.
Continuare ad ignorarli sarebbe una pessima scelta.

8,5/10

www.arlequins.it:
Cosa sarebbe successo se gli Opeth al culmine della propria carriera non avessero fatto quell’incidente frontale con Steven Wilson e i suoi Porcupine Tree? Con le conseguenze (più o meno tragiche a seconda di chi ascolta) che questo ha creato alla musica del gruppo svedese?
Probabilmente oggi avremmo un gruppo molto meno amato dai proggers ma più duro… molto più duro.
Il progetto “In Lingua Mortua” racchiude quanto di meglio c’è oggi in Norvegia per quanto riguarda il black metal, il tutto ricoperto da una patina rock progressive che fa diventare appetibile questo genere anche a chi non ha mai battuto certi sentieri sonori. Per non incorrere nell’ira funesta degli amanti del rock progressive sinfonico (ma anche del RIO, del Canterbury e del new prog), sottolineiamo che se non partecipassero a questo progetto determinati personaggi molto famosi del nostro mondo, difficilmente avremmo parlato (e avremmo fatto male) di questo disco (anche se i più aperti musicalmente saprebbero comunque riconoscere il valore delle composizioni di questo lavoro).
E’ abbastanza strano infatti ascoltare elementi provenienti da White Willow, Wobbler e Jaga Jazzist come Lars Fredrik Frøislie, Jacob Holm-Lupo e Keitil Enarssen, alle prese con brani tiratissimi, doppie casse e growl estremo. Di certo questo “Salon de refusés” (molto più del primo album di questa formazione), risulterà spiazzante anche per chi fa del black metal la propria ragione di vita. Non mancano (e non sono nemmeno rari nelle undici tracce di questo lavoro) inserimenti di Mellotron, Clavinet, Hammond, MiniMoog, Arp, Fender Rhodes, mandolino, marimba, che rendono questo disco molto diverso da quello che di solito viene proposto anche in ambiente avantgard metal, post metal o altre pseudo etichette musicali assurde che oggi vanno tanto di moda.
“Salon de refusés” è un disco che, se uno ha la pazienza e la voglia di andare oltre la voce che vomita, ad ogni ascolto riserva sorprese piacevolissime come passaggi ad alto livello tecnico, linee melodiche inconcepibili per gli standard del genere, aperture jazz spiazzanti.
Non deve essere stato semplice mettere insieme quattordici teste diverse (sono infatti addirittura quattordici le persone coinvolte in questo secondo progetto a nome In Lingua Mortua) con differenti background e idee musicali, ma il risultato che ne è venuto fuori è per certi aspetti veramente incredibile.
Brani come “Like an ocean”, “Cold void Messiah” o la jazzata “Full Fathom Five” ci dimostrano che, al di là del genere che si propone, quando c’è qualità, padronanza dello strumento, esperienza e conoscenza delle sette note, nel 2010 si può ancora rimanere impressionati da un gruppo musicale che non suona necessariamente come quaranta anni fa, ma che ha fatto propria la lezione sonora impartita quaranta anni fa.
Il tanto, a suo tempo, utilizzato (il più delle volte male) termine “crossover” è quello ideale per descrivere la musica che ci propongono Lars Fredrik Frøislie e compagni.
Al di là del facile entusiasmo che un disco del genere produce al sottoscritto, tornando con i piedi per terra, e mettendomi per un attimo nei panni del ventenne che nella sua vita ha ascoltato solo Emperor, Mayhem e Dark Throne, è indiscutibile che come al giovin virgulto questo disco aprirà porte infinite nel mondo musicale, è altresì altrettanto indiscutibile che questo stesso disco ad un quaranta-cinquantenne cresciuto a pane e classicismi, non farà sfondare le vetrine dei negozi di dischi per andarsi ad accaparrare il prima possibile tutta la discografia di Emperor, Mayhem e Dark Throne.
“Salon de refusés” è un disco incredibile ma non per tutti. Paradossalmente non è né per i puristi del metal estremo, che probabilmente si romperanno le scatole come non mai di fronte a cambi stilistici, tempi dispari e aperture musicali a 360 gradi, né per i puristi del rock progressive che avendo mal digerito gli Opeth nello scaffale loro dedicato nei pochi negozi rimasti, potrebbero rischiare un colpo apoplettico nel vedere tra Iconoclasta e IQ anche un cd degli In Lingua Mortua…
Fortunatamente come allo stadio non ci sono soltanto i gruppi ultras con la tessera del tifoso ma normali appassionati di calcio, anche nel nostro campo esiste una marea di appassionati musicali che non ci metterà molto a capire che questo “Salon de refusés” è una delle cose più belle del 2010.
Provateci… Magari vi piacerà.

www.planetmellotron.com:
At first glance, In Lingua Mortua look like just another one of the 17,532 Scandinavian black/death/whatever metal bands in existence and indeed, as soon as Bellowing Sea – Racked By Tempest kicks in properly, one feels one’s hopes begin to fade. However… Unlike most of their contemporaries, In Lingua Mortua are actually pretty damn’ progressive, knowing how to make an album that the non-faithful can actually have a stab at listening to without falling about laughing or bursting into tears. Why? I’m still trying to work it out. Probably because it’s more a progressive album with death metal tropes than vice versa, modulating key all over the place and structuring songs in an almost (dare I say it?) Änglagård vein. It’s pointless picking out individual tracks; the album’s best listened to as a whole anyway, but despite the blastbeats and ‘uurgh’ vocals, this is remarkably listenable. Startling.
Mellotron-player-to-the-Norwegian-metal-(and-prog)-community, Lars Fredrik Frøislie, does his usual thing here, sticking ‘Tron all over the place, with strings on all highlighted tracks (the only ‘Tron-free track, Lacus Somniorum, is under a minute long anyway), with flutes and choir on several and definite cellos on Relinquish, if not others. There are brass parts on the album, too, but with a credited saxophonist, they’re more likely to be baritone sax than anything (no alto solos here, thanks).
The band followed up three years later with Salon des Refusés, essentially more of the same, although the sleeve notes say, “The songs were created and recorded between 2001 and 2008”, presumably making much of the material predate that on Bellowing Sea. Like its predecessor, it contains a very workable form of death metal/prog crossover, acoustic interludes being shattered by mad guitar work, roaring vocals and blastbeats. The vocals are a bit hard to take in places, but that sort of goes with the territory… Lars plays not only all keys, but drums and some of the guitar and bass work, making this pretty much his solo project with guests, rather than a band as such.
Of course, he splatters one or more of his three M400s all over the album, with strings on most tracks, plus vibes (otherwise uncredited and therefore Mellotronic) on opener Full Fathom Five and Existence and cellos on Catharsis. We also get Lars’ beloved new (well, to him) Chamberlin M1 on just one track (he only obtained it recently), presumably providing the massive strings on Like The Ocean, while the album’s second instrumental, Electrocution, features a grungy mix of Mellotron cellos, violas and violins, making for another Mellotron Winner.
Overall, then, two really rather good extreme metal releases that stay true to their genre while taking other influences on board. I believe it’s known as ‘progressing’ (ahem). Loads of Mellotron on both, too, so a cautious recommendation for those who think they can stand the heat.

3.5/5

www.nordicvisionmag.com:
These Norwegians are inspired by Shining, but luckily they’re mixing Metal with Jazz, not the other way around. But there are more elements here than that: Prog, Classical, Punk and Rock are all cooked together in the same metallic oven. In “Skjelvende av Angst” there are even riffs that seem almost photocopied from “Rebel Extravaganza”. Yes, this band wants to make music for the real gourmets. Just like Sigh did on “Imaginary Sonicscape,” for example. But is it tasteful, that’s the question. Salon Des Refuses is an intricate, strange and unexpected album that moves in several directions at once. Such an approach walks a thin line between the complex and the chaotic. But the band has structured the songs in a convincing way. No matter how many elements that make the songs twist and turn, the fundament flows as steady and unrelenting as a river: as Flegethon, Acheron and Styx. The Jazz-, Punk-, Metal-, Rock- and blah, blah-elements pulsate through the songs, but are kept in tight chains that don’t give them any chance of running away with the music. To mix in what amounts to a “best of” collection from just about the entire history of music while keeping the fundament intact, is a challenge the band has met with adequately. Unlike the Shining-sound, in which there just might be too much Jazz and too little Metal, In Lingua Morta’s overall sound has a hard and metallic feel. In Salon des Refuses, the instrumental “Catharsis” is ultra heavy and doomy. “Electrocution,” on the other hand, expresses a genuinely sinister feeling, but still… This might be a memorable album, but it will never be remembered forever. For one thing, it feels bereft of atmosphere. It’s Metal, Jazz, Rock… yes, it’s everything except atmospheric. And it’s not very emotional either. There is no spirit or attitude to be found anywhere. In Lingua Morta has nothing to say. One listens to the songs and thinks: “Yes, this was interesting and that was unexpected; but what are they trying to tell? What is the MEANING of this music?” And, when we’re at it, since they have included something from about every genre possible, why couldn’t they have used more melodies from Pop or Gothic Metal, for example? Or Dance, Trance… whatever. It lacks the outstanding riffs, the ever-memorable melodies; the cream and strawberries.

Scream Magazine:
Endelig er Lars Fredrik Frøislie tilbake med oppfølgeren til debuten “Bellowing Sea – Racked by Tempest”. Vi snakker fortsatt om syttitalls prog blandet med ekstremmetal, men denne gangen er det mer galskap i bildet. Tenk deg litt Shining, men enda bedre og sykere, en dose black metal og tonnevis av ondskap og du har det. Det tar veldig lang, lang tid å komme inn i dette albumet, rett og slett fordi det er så mye detaljer og elementer å ta tak i. Men når du først har fått satt deg in i dette verket er det vanskelig å legge det fra seg. Er du ute etter galskap satt i rammer, er dette et must. Jeg digger det i alle fall, gjør du?

5/6

Norway Rock Magazine:
Primus motor, Lars Fredrik Frøislie, har brukt lang tid på In Lingua Mortuas andre album, men skiva har definitivt vært verdt ventetiden. Ved Frøislies side står størrelser fra band som Shining (både det norske og svenske), Keep of Kalessin og Jaga Jazzist. Albumets fundament reises over hjemler for ekstremmetall, men impulser fra den progressive rocken, avantgarde, klassisk, folkemusikk og jazz syder under overflaten. Materialet er like kløktig komponert som det er forrettet – dette er musikk som vokser på lytteren, og en skreddersydd utfordring til alle som liker både Shining og norsk black metal. Frøislies bagasje av multiple referanser står aldri i veien for konstruksjon eller melodi; følgelig er ”Salon Des Refusés” også et album som fenger voldsomt. Høydepunktene, som den imponerende ”Full Fathom Five”, med Jørgen Munkeby på saksofon, ”Cold Void Messiah” og skrekkscenariet ”Catharsis”, kommer heller aldri på kant med platas mer basale og sjangertro innslag. Anbefales.

4/6

Tarkus Magazine:
In Lingua Mortua er for en del kjent som «black-metalprosjektet til han derre Lars Fredrik fra Wobbler», men allerede få sekunder etter at du har trykket på play-knappen skjønner du at dette er en eklektisk miks av utrykk som rommer så uendelig mye mer enn det merkelappen «black-metal» impliserer. Bandet er som sagt sentret rundt keyboardist/trommeslager/gitarist Lars Fredrik Frøislie, men en rekke andre medlemmer fra de mer «tradisjonelle» progbandene White Willow og Wobbler bidrar også, så de klassiske «progfaktene» skinner gjennom. Samtidig deltar en rekke musikerne som er kjent fra diverse metalsammenhenger som Shining, Keep of Kalessin og Urgehal. Slik forenes alle de klassiske black metal-elementene som growle-vokal, blast beat-tromming og tett gitarriffing med påvirkning fra prog, jazz, folk og mer tradisjonell tungrock. I kombinasjon med lydmessige elementer du sjelden hører i black metal og relatert musikk, som saxofon, akustisk gitatr, mellotron, fløyte og klarinett, skapes det et uttrykk som har høy grad av egenart.
Åpningslåta «Full Fathom Five» er veldig representativ for hva skiva for det meste består av, nemlig noe som låter som om Mayhem, Celtic Frost og Burzum skulle møte Univers Zero, Magma, King Crimson og de mer stringente tingene til Miles Davis for å spille opp til dans. Det er breddfullt av brutale riff slik vi er vant til å høre det på mer enn en metalskive, men jazzete sax og høystemt mellotron introduserer elementer som gjør dette til noe annet enn det aller, aller meste med merkelappen metal i våre dager. Det kan høre mildt sagt kaotisk på papiret, men det fungerer utmerket ut fra høyttalerne.
Den ufattelig energiske «Like the Ocean» er en sann oppvisning i hvordan å forene klassiske black-metalelementer med rå jazzsax og den beste mellotronbruken fra symforocken for å komme opp med noe som låter majestetisk uten å blir latterlig pompøst, slik som for eksempel hos Dimmu Borgir. «Open the Doors of Janus» henter påvirkning fra doom metal og forener dette med symfoniske elementer som gir det en kvalitet som ligger tett opp til dyster filmmusikk av typen Goblin. Avslutningskuttet «Cold Void Messiah» forener det beste fra bandets mangfoldige uttrykk til et hele som avslutter skiva på høystemt, men like vel foruroligende og dystert vis.
Skal det innvendes noe helt på tampen, kan det bli at det til tider bli litt vel mye metaløs med doble basstrommer, growle vokal og shred-gitarer som fjerner fokus fra de andre, mer subtile nyansene som gjør dette til noe helt eget. Men alt i alt er In Lingua Mortua en ensom og uhyre interessant fugl i den norske bandfloraen. Skulle ord som black- metal og blast beats skremme deg, vil jeg råde deg til å ha tålmodighet og gi det et par gjennomlyttinger, for jeg er ganske sikker på at det vil overbevise også deg om at dette er et band det er verdt å låne øre til mer enn en gang. Dette er ei skive som definitivt rager oppe blant de 10-15 mest interessante skivene jeg har hørt i 2010.

Salon des Refusés

September 6th, 2010

Pre-order

July 24th, 2010

Salon des Refusés

June 2nd, 2010

Second album

January 6th, 2009

T-shirts

July 28th, 2007

Debut cd out now

June 12th, 2007

Finally

May 19th, 2007

Termo Records

October 25th, 2006

Album Mastered!

September 15th, 2006